I 1860 stoppet produksjonen ved Egersunds Fayancefabrik opp som følge av avsetningsvansker, og bedriftens vei videre var usikker. En gruppe arbeidere med Claus Alrik Feyling i spissen kjøpte da et tidligere maltgjøreri ved foten av Kontrari under gården Eie. Med i gruppen var også Peter Olsen som senere startet Damsgaards Potteri. De fikk overta Egersunds Fayancefabriks leirtak på Leidland, og med råstoff herfra startet de produksjon av tradisjonelt brunt steintøy i 1862 under navnet Eie Potteri og med Feyling som bestyrer.
Anlegget besto rundt 1870 av fem bygninger som alle lå klemt mellom den bratte fjellsiden og Vågen: fabrikkbygningen, der leiren ble formet til krukker og kar, ovnshuset, pannehuset, tørkehuset og et toetasjes sjøhus. Arbeiderne bodde i byen, og rodde hver dag over Vågen for å komme på jobb.
Virksomheten gikk godt fra første stund, men i 1870-åra begynte det å butte imot. Driften gikk ikke lenger i balanse, og i juni 1875 var konkurs eneste utvei. Bedriften ble imidlertid reetablert våren 1876. Den fikk da nye eiere og ny kapital og skiftet navn til Eie Stentøifabrik. Claus A. Feyling fortsatte som bestyrer i den nye bedriften, som produserte det samme som den hadde gjort før konkursen: grovt, brunt steintøy. På Bergensutstillingen i 1898 fikk bedriften sølvmedalje for sine flotte brune varer.
Etter dette var driften stabil i mange år og ga arbeid til 20 – 25 personer. I 1909 ble den ødelagt av brann, men ble raskt bygd opp igjen, dog uten samtidig å bli modernisert. Tvert imot fortsatte den å bruke muskelkraft som viktigste produksjonsredskap i mange år framover mens industrien ellers gjorde bruk av tidens mekaniske nyvinninger. I 1917 ble produksjonen stanset som følge av de vanskeligheter første verdenskrig førte med seg, men i april 1921 kunne den starte opp igjen som et av de få lyspunktene på det lokale arbeidsmarked.
Deretter var det stabil drift fram til 1938, da bedriften igjen ble rammet av brann. Etter denne brannen ble fabrikken gjenreist i helt ny skikkelse og kunne i 1939 starte produksjon i en helt ny og moderne, funksjonalistisk fabrikkbygning. Nytt, moderne maskineri var også anskaffet, slik at bedriften sto godt rustet til den nye hverdagen etter andre verdenskrigs slutt.
Fabrikken ble nedlagt i 1976.1)