Det store besøkstallet
I 150 – 200 år har husene stått under helleren. På 1920-tallet ble de fraflyttet og har siden stått med åpne dører, som folk har gått inn og ut av. Det er den mest besøkte enkeltattraksjonen i Dalane med over 20.000 besøkende i året, dette er besøkstall å være stolt av. Men tåler husene belastningen av så mange besøkende?
Forsiktig restaurering
Alt vedlikehold og restaureringsarbeid handler om å gjøre valg. Vi vil vise noen av de valgene vi har tatt så langt – og våre refleksjoner rundt disse. Da museet overtok husene hadde de stått fraflyttet i nærmere 80 år. Dalane Folkemuseum har valgt å la husene få beholde nettopp dette utrykket – at de har stått fraflyttet i mange år.
Utklipp fra gjesteboka i Helleren. Foto: Jon Ingemundsen
Hva gjør vi med husene?
Dalane Folkemuseum har gjort minst mulig endringer på husene fordi vi vil at de skal framstå mest mulig autentiske. Så langt har vi derfor bare gjort forsiktige og nødvendig vedlikehold. I forvaltningen av de unike bygningene er målet å gjøre minst mulig inngrep, slik at alle originale deler i størst mulig grad skal bevares. Men hvordan bevare de originale delene i husene, samtidig som husene er tilgjengelig for besøkende? Dette er det store spørsmålet Dalane Folkemuseum må finne praktiske løsninger på.
Dør og stol i Helleren. Foto: Jon Ingemundsen
I løpet av kulturminneåret 2009 prøvde vi ut ulike restaureringsstrategier i Helleren. Vårt hovedprinsipp er det vi har kalt forsiktig restaurering. Dette betyr at vi går forsiktig og langsomt frem i restaureringsarbeidet. Forsiktig restaurering handler om prosess og tid. Dette arbeidet begynte før kulturminneåret og vil fortsette fremover.
Hvilken farge har husene hatt?
I 2007 tok eksperter fra Arkeologisk museum i Stavanger fargeprøver på de malte fasadene. Nå vet vi hvilke farger husene opprinnelig har hatt, det ene var rødt og det andre blått. Husene står i dag frem som værbitte og malingslitte. Vi kan velge å male dem opp igjen, men da vil kanskje folk oppfatte dem som nye og mindre autentiske enn de fremstår i dag. Maling falmer og fargene blir svakere med årene. Hvor fargesterke har de to husene vært?
Vi har behandlet husene med blank linoljemaling. Den virker som en impregnering, binder den gamle malingen og metter fargen som allerede er der – husene får dypere rød og klarere blå farge.
Det har vært, og er stadig, et problem at folk risser inn navn og initialer i husveggene – særlig på det røde huset. Dette ønsket vi å tone ned. Hver inskripsjon er blitt malt over med tynn pensel. Fargen er laget på museet og kalles engelsk rød. Tiden viser om det bør gås over med nok et strøk.
Trappen som skranter
Trappen opp til det røde huset er utslitt. Den er sannsynligvis svært gammel og har gjort tjeneste i mange år. Trappen, slik den stod, tålte ikke belastningen av de mange besøkende som bruker den hvert år. Skulle vi forsterke trappen eller bygge ny?
Vi ønsker i minst mulig grad å skifte ut elementer. Trappen er kraftig forsterket under, festet i vegg og står nå stødig. Den kan gjøre tjeneste ennå en stund. Men forsterkningen gir oss kun en utsettelse.
Tørrmuren
Det røde huset står på en tørrmur. En tørrmur er bygget opp uten noen form for bindemiddel. I sør er muren reparert og rettet opp slik at den nå står slik den var den gang sauene holdt til her i kjelleren under huset. Muren er trukket ut fra husveggen slik at det var lett å gi dyrene for.
Dører og karmer
Bilde av den blå døra i Helleren fra innsiden.
Bilde av malingstrapp på blå dør
Bilde av malingstrapp på en grønn dør
Innvendig i det røde huset er en dør blitt malt opp i en av sine tidligere farger. I det blå huset er det samme gjort med en skapdør. På dørene er det laget en såkalt malingstrapp, og dørene er malt opp igjen i den første, opprinnelige fargetonen.
Dørene står i sterk kontrast til resten av rommet. Og nettopp denne kontrasten kan være et godt utgangspunkt for videre refleksjoner. Hvor store inngrep skal vi gjøre?
Vinduskarmene er også preget av tiden tann. Foreløpig har vi har valgt å male opp igjen ett vindu i det blå huset.
Malingstyper og fargetoner
For å finne rette fargetonen må det en del eksperimentering til. Alle fargene som brukes blandes derfor på tradisjonelt vis på museet av våre håndverkere. Malingen som er brukt både ut og inne er en eldre type maling. Vi er usikre på hvilket bindemiddel den har inneholdt, men velger å bruke linoljemaling. Linolje var et vanlig bindemiddel tidligere.
Område ute
Grunnen i Helleren er fredet ved lov. Museet har i samråd med Rogaland Fylkeskommune nå ryddet området rundt husene og restaurert trapper og stier. Det er lagt et fast gruslag i stien opp til husene for å hindre at løs sand og jord dras inn på gulvene.
Nord for husene er tuftene etter driftsbygninger ryddet forsiktig slik at konturene blir tydeligere.
Vis innlegg
