Formerne laget gjenstander som kunne formes ut på roterende skiver. Det var tallerkener, tefat, kopper, runde boller og fat. Prinsippet for roterende forming er at den ene sida av gjenstandene får form etter en gipsform som leiremnet formes ut i. Den andre sida på gjenstanden får sin form ved en sjablon, eller formestål. Under arbeidet roterer forma med stor fart. Sentrifugalkrafta gjør at godset oppnår en jevn tykkelse uten skjøter.

Formeren arbeidet på et lag sammen med en springgutt og en avtager. Det var formeren som ledet arbeidet. Springguttene var unge gutter fra 13-14 år til 16-17 år. Den mest vanlige måten å bli rekruttert på var å begynne som springgutt.

Lovverket forbød fabrikkarbeid for ungdom under 16 år, men ingen reagerte på dette. Fram til 1930-årene var det vanlig at barn gikk på skolen om formiddagen og arbeidet på fabrikken om ettermiddagen. Når fabrikkinspektør Betzy Kjelsberg kom på inspeksjon gjemte barna seg vekk. Hele lokalsamfunnet kjente til at det arbeidet barn under lovlig alder på Fajansen, men dette ble det ikke reagert på.

Formeren dannet et arbeidslag sammen med avtager og springgutt. Langsetter den ene veggen i lokalet stod formerne på rekke med maskinene. Springguttene kuttet leiren som kom fra poggen opp i passende store emner og plasserte disse til høyre for formeren. Formeren grep leiremnet og slo det ned på en roterende gipsskive. Gipsskiva måtte hele tida holdes fuktig for å unngå at leiren klebet seg fast til skiva. Formerne fuktet skiva og sjablonen med vann fra en balje.

Ved hjelp av en flat stålsjablon ble leiren formet til så den lignet en pannekake. Deretter tok formeren leirkaka og plasserte den i en form av gips som stod til venstre for gipsskiva.

Tallerkener ble formet til med hendene først, deretter med stålsjablon som hadde form som den innvendige tallerkenen. Tallerkensjablonen ble regulert med et håndtak over forma.

Kopper ble formet på omtrent samme vis. Sjablonen for kopper ble manøvrert med en fotpedal. Maskinene ble drevet av en lang snor som gikk over hele lokalet. Snora var koplet til en elektrisk motor. Motoren drev alle formemaskinene via fjerntransmisjon. Under arbeidet måtte formeren bruke armer og bein. Maskinen ble startet ved hjelp av en knast som ble presset inn med låret. Deretter ble sjablonen ført ned med en fotpedal eller med et håndtak. Med den andre hånda tilførte formeren vann for å unngå at sjablonen rev opp leiren.

Når formeren hadde formet ut gjenstanden grep springgutten forma med den ferdige gjenstanden med den ene hånda. Med den andre hånda plasserte han en ny form på maskinen. Den ferdige gjenstanden ble deretter satt inn i en sylindrisk karusell forsynt med hyller. I bunnen på karusellen var det lagt damprør som sørget for at gjenstanden tørket litt. Etter hvert som rommene i karusellen ble fylt opp, ble den dreiet rundt slik at det ble plass til flere gjenstander.

På baksiden av karusellen arbeidet den tredje i laget, avtageren. Det var som oftest en ung jente. Avtageren tok gjenstanden ut av karusellen etter hvert som de var tørre. Deretter ble forma sendt tilbake igjen til nytt bruk.

I tillegg til det å ta gjenstandene ut av karusellen og forma, måtte avtageren skjeve. Det vil si at graden som ble dannet langs kanten på gjenstanden under formingen måtte skrapes bort. Etter skjevingen måtte gjenstanden finpusses med sandpapir.

Arbeidslaget hadde fellesakkord som ble utbetalt til formeren. Av akkorden tilfalt 50 til 55% formeren. Resten ble fordelt på springgutt og avtager. Arbeidet foregikk i et høyt opp drevet tempo. Springguttene måtte henge i for å klare akkorden i dette systemet.

Opplæringen til former foregikk ved at Springguttene hele tiden så hvordan formeren utførte arbeidet. Når formeren forlot maskinen av en eller annen grunn, var springgutten straks på plass og øvde seg på å forme. Særlig viktig var det å øve seg i å stille maskinen riktig inn. Etter å ha vært springgutt i 2-3 år behersket springgutten teknikken ved forming.

Selv om mange begynte sitt arbeid på Fajansen som springgutt var det ikke dermed bestemt at de fikk arbeid som former. Springgutten fungerte som en generell rekruttering og de fleste Springguttene kom over på andre avdelinger innen fabrikken. Det var driftsbestyreren som bestemte hva slags arbeid den enkelte skulle ha.

Før siste krig arbeidet det mellom 80 og 90 mennesker i formerverkstedene. Dette var den største avdelingen på råvaresiden. Etter at gjenstandene var skjevet og pusset ble de båret i bunker ned til grinsjappa. Grinsjappa lå ved ovnshallen. I grinsjappa var det damprør i gulvet slik at varene fikk en ekstra tørk før de ble brent.

Produksjon av former

Innenfor keramisk industri spiller gipsformene en viktig rolle. Formene ble laget på et eget verksted, gipsverkstedet. Utgangspunktet er en modell av den ferdige gjenstanden. Modellen lages av en modellør. Modelløren formet ut den originale modellen, kjernen, for hånd. Ut fra kjernen ble det så støpt en modellform. Modellformen var en negativ av det ferdige produktet. I modellformene ble det foretatt flere prøvestøpninger. Dette var nødvendig for å kunne korrigere modellformen. Deretter ble det støpt en ny form, kalt blokk på modellform. Blokka er den positive forma av produktet. Den endelige gipsforma støpes deretter rundt blokka. På Fajansen arbeidet fire mann med å lage gipsformer for støperi og formerverksted.